Siri Laurendz styrer katamaranen og lærer ganske fort å manøvrere den til og fra kai. Hun styrer den med sikker hånd i Kristiansand-skjærgården . Når vi har passert fyrene utenfor byen ved 12-tiden lørdag 2. september, er vi endelig i Skagerrak, og vi seiler med vinden nord-østover, med bølgene som etter hvert blir større og større... Men vi sitter som konger og dronninger på flybridgen, alle sammen. Vi spøker og snakker om vin fra Frankrike og Italia, kjøpt på vingården. Vin uten garvesyre, ikke så sterk, men sååå god! Vi nyter landskapet og den herlige følelsen som det enorme dekket og høyden over havet vekker i oss.
Nettingen forut mellom baugene tiltaler meg ikke, jeg klarer ikke helt å stole på den (jeg får vite i etterkant at den tåler 400 kilo!). Det er behagligere å sitte ved siden av Siri ved rattet og bli kjent med vinsjer, fall og skjøter, utallige, tunge og kjempelange tau... Fortøyningene er for øvrig også blytunge - jeg angrer på at jeg ikke har trent mer på helsestudio i det siste!
- La oss spise rekene før det blir for mye vær, foreslår Alf Morten klokt. Ved 14-tiden nyter vi lunsjen vår bak i cockpitsalongen, på myke beige seter og masse plass rundt oss. For en kontrast! Vi har temmelig mye sjø rundt omkring, vinden begynner å dreie fra sør, etter hvert også fra sør-øst innimellom, men båten krenger ikke, selv om vi seiler på slør. Vi måler over 11 knop beholden fart (SOG), vinden kommer opp i 10-11 sekundmeter. Vi bare koser oss med lunsjen, holder utkikk og lar autopiloten styre hjertedronnignen...
Vel, dronningen er ennå ikke i mitt hjerte. Jeg er litt forvirret av å ikke kjenne naturkreftene og bare ligge her så trygt. Jeg kan til og med lese kjærlighetsromanen jeg har fått som bursdagsgave uten å bekymre meg...
Kystlinjen blir etter hvert fjernere og fjernere - og himmelen mørkere og mørkere.
Den meldte fronten fra sør-vest lar ikke vente på seg. Ja, det var lurt å spise tidlig. De mørke skyene varsler litt mindre avslappende timer fremover. I bølgene, som er ganske store så de virker nesten like høye som flybridgen, oppfører Queen of Hearts seg fortsatt veldig behagelig.
The queen behaves! Rullingen som er typisk for platt lens, merker vi ikke i det hele tatt. Bølgene er ganske lange og de skaper ikke noe ubehag.
Kvelden kommer etter hvert. Ved åtte tiden legger Siri seg, slik at hun kan overta når det er hennes tur å holde vakt.
Kl. 21 er det nesten mørkt, men vi begynner å skimte lyn over den svenske kysten... Ja, over Norges fastland også, egentlig.... Og foran oss i tillegg! Siri får vite i telefonen at det styrtregner i Oslo. Men vi seiler fortsatt tørt. Min kollega og seiler Hans-Jørgen Lund har rett: På sjøen er det vanligvis bedre vær enn på land. Vi er omringet av truende skyer og lyn, men vi hører ingen torden og vinden er egentlig ganske nådig med oss. Det er meldt kun 6 sekundmeter ved Færder fyr på WAP tjenesten på Netcom, mens met.no varsler opp til 15 sekundmeter. Vel, vi er forberedt.
Når det er virkelig mørkt, er det bare Alf Morten og jeg igjen i "stua", vi har vakt sammen.
Vi sitter inne i "slottet" vårt. Han jobber rolig hele tiden ved sin PC, jeg leser fortsatt, men det kiler i magen.
Jeg ser meg rundt hele tiden etter båter, fyr og lyn, Alf Morten følger med på skipstrafikken på AIS og lærer meg detaljer ved instrumentene og seilføringen.
- Merk alltid hvor mye tilsynelatende vind masta er utsatt for. Blir vinden sterkere enn 13 sekundmeter må vi ut og reve. Vi rever i begge seilene. Og så jobber han videre...
Ved 22-tiden er det mannen min som ringer.
- Vi har det trygt å godt her inne, vi mangler bare vin og stearinlys! Alt funker glimrende, vinden varierer mellom 6 og 9 sekundmeter fra syd, syd-øst. Legg deg i fred og ro, alt går bra, forsikrer jeg.
Like etter at jeg har lagt på, ser jeg lynet svært nært, rett bak akterenden. Tordenen brøler sint umiddelbart etterpå.
Vel, det er ikke alltid like bra vær på sjøen... Vinden kommer som vanlig før stormen. Vi er utenfor Kragerø, vi ser kystlysene. Ellers er det ganske mørkt.
Plutselig øker vinden brått, i løpet av et par minutter er den opp i 11-13 sekundmeter.
- Au au, sier Alf Morten, det er bedre å rev..... Uaaahhhh, en vegg av styrtregn og kraftig vind oversvømmer oss, Alf Morten går ut øyeblikkelig i regnklær og seilvest for å reve. Det er bråk overalt, jeg føler meg feig som blir inne. Jeg prøver å følge med vinden på måleren, jeg kikker på AIS-instrumentet og styrer med knappene med skjelvende pekefinger, men klarer ikke å få noen data ut av AIS-en. Lynet har trolig forstyrret mottakelsen, så vi seiler i totalt mørke, kysten er helt borte nå, mens vi så den så klart isted! Alf Morten er ute sååå lenge. Det gjør ikke meg særlig blid. Han er ordentlig utsatt der oppe. Han er den eneste som virkelig kan styre dronningen og som vet hvilke tau man skal trekke og når. Jeg går ut jeg også: et latterlig forsøk på å hjelpe. Jeg våger meg ut på dekket i vind og regn. Indbjo styrer med storseilfallet og revelinene. Han er nesten ferdig, det er ingen vits å være der.
Inne igjen for å skifte klær, vinden har løyet ganske fort, det hele har vart kanskje ett kvarter, men det virker som en evighet. Vindkastene har nådd 15 sekundmeter. Vel, det vi nettopp har opplevd heter "squalls" på Atlanteren, hvor vi vil snakke engelsk, for anledningen! Jeg vet at jeg kommer til å reve lenge før lynet tar meg på Atlanteren. Så kylling er jeg, altså.
Alf Morten har nå sluttet å jobbe (kl. er ca. 23), han er så utrolig rolig, serverer peanøtter og vi skravler litt.
Jeg klarer ikke å få i meg noenting. Jeg har ikke lagt merke til at det har gått nesten 9 timer siden vi spiste lunsj. Magen min sitter mellom ørene akkurat nå. Alle merker sjøen bortsett fra ham. Jeg må holde kontroll over styringen, da blir jeg ikke sjøsyk. Et kort besøk på do kan være utslagsgivende for kvalmen... Vel, jeg skal skaffe meg sjøsykeplaster for å takle Atlanteren i vinter.
AIS-en begynner heldigvis å virke igjen, og vinden har løyet utrolig fort. Vi snakker om fyrenes karakteristikk, om kystnavigasjon, om kursene jeg har vært på som har gitt meg så mye trygghet. Velsignet Terje Olsen fra Norsk Seil- og navigasjonsskole som har lært oss ferskinger å kjenne igjen og elske kystfyrene. Her er de, de store stjernene på kartet. Tvistein er helt tydelig nå.
Men igjen er det plutselig vindøkning. Vi sitter inne uten vest og regnklær. Vinden viser temperamentet til en napolitaner i kveld, den hisser seg opp for ingenting! Plutselig er den opp i 15... 17 sekundmeter!!! Det banker på flybridgen som om noe hadde røket. Indbjo stuper ut uten regnkær. Han ruller inn også resten av forseilet, vi har bare en liten del av storseilet ute, etter at han har tatt to rev i det. Denne gangen kommer han inn igjen ganske raskt, han må skifte klær etter sin andre blå og kalde nattdusjen i regn og lyn.
Igjen blir det nesten vindstille. Da slår vi på motoren. Vi har passert Rakkebåene, men er langt ut på havet.
Vi begynner å skimte de kraftige lysstrålene til Færder'n. Så deilig å komme til kjente farvann, tenker jeg.
Men her blir kystnavigasjonsdelen vesentlig og mer krevende. Skipstrafikken er veldig intens også. Ved tre-tiden har vi passert Færder fyr, jeg har prøvd å slappe litt av på sofaen, men klarer ikke å sove godt. Jeg har lyst til å oppleve dette øyeblikket i all dets intensitet. Kåre Jan Myrene er våken, men han er tydeligvis preget av sjøen. Min korte lur har fått magen min til å roe seg ned. Når Kåre Jan, som styrer med kartene, går plutselig ut for å få litt luft, klarer jeg ikke å dy meg. Dette er "mitt område", tenker jeg. Nå skal det bli nattseilas!
Vi har ikke plotter, men GPS-koordinater på VHF og papirkart, så det blir ikke akkurat som på kurs. Jeg har tatt med passer og parallelforskyver. Fyrene er lett å kjenne igjen. Siri er våken og sitter på dekket. Hun har det bedre der oppe og observerer fyr og hav fra "tårnet" (flybridgen). Vi styrer mot Struten og krysser fjorden for å komme oss på riktig side av separasjonssonene. Så tar vi rett nord, vi begynner faktisk å skimte Hollenderbåen... Medfjordbåen. Hvert femte minutt plotter jeg vår posisjon på kartet og justerer kursen deretter. Siri slapper av på sofaen, Kåre Jan sitter ved siden av meg.
DA! Plutselig finner jeg ut at alle rundt meg sover! Her sitter jeg, "kyllingen", helt alene med denne digre greia mellom hendene og styrer den med kun to fingre på fjernkontrollen til autopiloten! Helt utrolig! For en usigelig merkelig følelse!
Ute regner det, sjøen er urolig, bølgene er blitt mye kortere etter Færder'n. Men "dronningen" er stødig og seiler høytidelig og stødig som den majesteten den egentlig er. Den begynner å fascinere meg, den er så stor, men så smidig og lydig!
Jeg sitter ved navigasjonsbordet spent, i tre timer som bare flyr av gårde.
Det er så gøy å kjenne igjen fyrene og mimre om timene på sjøen i sommer, om øvelsene på skolen på Ullevål...
I hodet mitt er det et vrimmel av inntrykk, minner, nord- og østkoordinater og sist men ikke minst stemmer på kanal 16 fra folk som tilkaller redningssjøyta pga. at de har fått kjettingen til en annen fritidsbåt i propellen.
Vi er snart ved Moss. AIS-en sier at Bastø-fergene sover i havna i Moss, de andre skipene seiler i motsatt retning på den andre siden av fjorden. Jeg begynner å slappe av. Det lysner. Ved 6-tiden synes jeg at det ville være greit å sove litt.
Kåre Jan og Siri overtar styringen.
Jeg sover som en stein, men våkner igjen etter Son, og klarer ikke å la være å følge med. Vi suser nordover i en fart på 9 knop, i styrtregn, tåke og sjøen som føles så grå og ru som granitt.
I Drøbak går jeg opp på dekk sammen med Siri og vi nyter innseilinga til indre Oslofjord ved Langåra. Jeg navigerer, hun styrer. Vi skimter Slemmestad, huset vårt like ovenfor (jeg må ringe hjem til gutten vel). Siri seiler smidig mellom to holmer ved Steilene. Det er ikke mye plass, men vi kommer gjennom passasjen uten problemer. Hun kjenner hvert skjær i dette området pg kan tydeligvis styre båter! Hun vil gjerne vise meg hvordan katamaranen påvirkes av vinden.
Aker Brygge er allerede i sikte - dessverre.
Så synd at turen tar slutt - alt tar slutt...
Det gjelder å leve øyeblikk som dette så intenst som mulig.
Etter en slik seilas er dronningen virkelig i mitt hjerte. Den er "min" hjertedronning.
|
